Autismes pris for stigmatisering

Stigmatisering av oss på autismespekteret er veldig ulik, og oppleves forskjellig fra person til person. Noen opplever å bli tilslengt skjellsord, former av utestenging, og  å bli begrenset og hindret fra å vise hva man duger til. Noen direkte, andre indirekte.

Kunnskapen som legges frem er mangelfull, og kan føre til at mange kommer skjevt ut. I enkelte situasjoner kan noen bruke «Autsimekortet» mot oss. For eksempel kan man bli møtt med uttalelser som «Men du har autisme, og kommer derfor til å bo i kommunal bolig» Eller, «du har autisme og er derfor ikke i stand til å få en vanlig jobb». Mange av oss opplever dette mange ganger i løpet av livet, og det kan oppleves vondt og vanskelig. For noen fører stigmatiseringen til at de ikke vil være åpne om diagnosen.
For noen er det en befrielse å ha diagnosen, for andre oppleves det som om det blir satt unødvendige begrensninger, og man føler seg umyndiggjort av omgivelsene. Vi på autismespekteret er veldig ulike og har veldig forskjellige personligheter. Dessverre blir vi framstilt som veldig stereotypiske, men det stemmer nesten aldri.
Vi vet at veldig mye av stigmatiseringen er ubevisst og basert på feilinformasjon. Diagnosen kommer i veien for individet. Vi blir sjelden eller aldri spurt "Kan dette ha en sammenheng med diagnosen?" eller "hvordan oppleves dette for deg personlig?"
Det bidrar til at det blir vanskelig å formulere og sette ord på opplevelsene her og nå. Mange vil klare å sette ord på det i ettertid, selv om det kan ha gått opp mot 5-10 år. Men det er bedre å fortelle det  enn aldri.
En måte å forebygge det på er å fortelle enkelthistorier om stigmatiserende opplevelser på bakgrunn av autismespekterdiagnosen. Mange vil kjenne seg igjen i enkelte detaljer som man har vanskeligheter med å sette ord på. Jeg håper at #StopAutismStigma kan bidra til at flere tør å stå opp for seg selv i disse situasjonene, og bidra til at flere klarer å bearbeide traumatiske hendelser, og kanskje noen tør å stå frem med sin historie, offentlig eller anonymt.

Håpet er også at det vil føre til en større forståelse av samfunnet generelt og at helsepersonell, lærere og mennesker kan ta dette innover seg, og reflektere over hvordan man møter oss på spekteret. Vi vet at stigmatiseringen er ubevisst og handler om manglende kunnskap. Kanskje flere vil være litt kritiske til egne holdninger og fordommer, og møte oss som de ulike individene vi er.

Hvis man kjenner seg igjen i dette og klarer å sette ord på egne opplevelser, kan man avverge noen situasjoner som kan få alvorlige konsekvenser. Det er viktig at våre stemmer blir hørt og at vi får muligheter til å nyansere vår historie for å fortelle hvordan det egentlig er mellom oss. Slik at personer som har trodd et enkelthendelser og følelsesmessige reaksjoner handler om autismediagnosen, når det er individuelle reaksjoner og personlighet det handler om. De ser seg blinde på diagnosen, og bruker derfor ingen tid på å undersøke andre årsaker. - Petter Kampli